Individualismen skapte krenkehysteriet

NB! Denne teksten består av synsing, spissformuleringer og tåkeprat.

Hverdagen pleide å handle om kampen om overlevelse. Dagens tilværelse handler om kampen om offerrollen.

«Vanlige folk» kriger om å være det mest marginaliserte orkidébarnet, nei ingen er like kneblet som meg!

Norges krenkekåte deltar i vranglesningsstafetten hvert år.

En forsinket buss blir ansett som et personangrep. Legitim kritikk blir tolket som mobbing og trusler mot ytringsfriheten.

Humor blir oppfattet som et politisk standpunkt. Antirasisme blir vranglest som «krenkehysteri».

Samfunnsdebatten har blitt til en økt med gruppeterapi, hvor hvem som helst kan sutre om sin intetsigende nærtagenhet.

Den liberale skravleklassen blir krenket av sine egne vrangforestillinger, «kanselleringskultur» og det identitetspolitiske spøkelset.

Frp blir krenket av muslimer, Vinmonopolet og debatter om strukturell rasisme.

Krf blir krenket av abort. TERFs blir krenket av kjønnsnøytrale pronomen. Konservative muslimer blir krenket av koranbrenning. Fascister blir krenket av ikke-hvite.

Venstresidens hipstere blir krenket av Hvermannsens mangel på kulturell kapital. Har De ikke lest Bourdieu?!

Selv blir jeg krenket av floskelen «krenkehysteri». Samfunnsanalysen er så vag at den kan beskrive enhver debatt.

Nøyaktig hvem er krenkepolitiet? Svaret avhenger av ditt politiske ståsted.

Kjetil Rolness, Civita og andre sentrumsliberalere mener at identitetspolitikken fremkalte krenkehysteriet. Jeg synes at deres kritikk av identitetspolitikk er faktaløst krenkeføleri.

Ikke skyld på aktivistene

Krenkehysteriet blir ofte forklart med sirkelargumentet «folk har blitt for hårsåre», eller konspirasjonsteorien «AkTiVisTeNe HaR FåTt FoR MyE MAKT«.

Disse begrunnelsene er dessverre for upresise og selektive. Følelsesstyrt nærtagenhet har eksistert i alle tider.

Under middelalderen risikerte man å bli drept om man krenket andres ære. I Norge var det straffbart å kritisere religion helt fram til 1934.

Likekjønnet ekteskap var forbudt fram til 2008 fordi krenkekåte religiøse anså det som en trussel mot «familieverdiene».

Krenkehysteri er altså ikke noe nytt. Det er heller ikke et unikt problem blant aktivister på venstresiden, som eksemplene ovenfor viser til.

Vestlig individualisme skapte krenkefesten

Heldigvis finnes det en tåkete forklaring på det omtåkete samfunnsproblemet.

Hvis evolusjonspsykologien skulle forklart krenkehysteriet, ville den lagt vekt på at evolusjonen favoriserte egosentrisitet, hårsårhet og stammementalitet.

Dem som var en del av en stamme overlevde. For å vedlikeholde stammen måtte man være vár på mulige krenkelser mot gruppen.

En mulig trussel mot stammen var også en mulig trussel mot din egen overlevelse.

Krenkefølelsen var svært nyttig i steinalderen, men den blir et problem i et komplekst industrisamfunn hvor alle individer og stammer kan ta feil.

Evolusjonspsykologien sier samtidig ingen verdens ting om vår samtid.

En mer aktuell forklaring er at vestlig individualisme gav oss krenkoramaet.

Individualismen er en kulturell verdi som er utbredt i Norge, og andre vestlige nasjoner.

Verdien ble utbredt takket være humanismen og markedsliberalismen.

Markedsliberalismens logikk, at økonomien er tjent med at individet følger sin egeninteresse, spredde seg omsider til privatlivet.

Individualismen er motsatsen til jantelovens sunne fornuft.

Janteloven oppfordrer oss til å trekke hodet ut av eget rasshøl: «Slutt å synse om vaksiner, Bjarne. Du er verken lege eller farmasøyt».

Individualismen hevder derimot at hodet bør stikkes lengst mulig inn: «Mine subjektive følelser om vaksiner veier like tungt som en doktorgrad i farmasi».

Sluttresultatet er at alle hyler om å være kneblet når følelsene deres blir motsagt.

«Kunden har alltid rett» er individualismens slagord. Gi meg den beste kundeopplevelsen, gi meg mest mulig nytelse om jeg så får diabetes 2, aksepter livsløgnen om at jeg alltid vet mitt eget beste.

Holdningen om at verden skal gi deg førsteklasses service skaper krenkehysteri. Kritikk blir oppfattet som et angrep på deg, den uerstattelige kunden.

Individets egenskaper står i sentrum i det individualistiske menneskesynet.

Det vil si, en typisk individualist forklarer adferd ut fra personlige egenskaper – «Erna Solberg ble statsminister fordi hun er hardtarbeidende» – framfor samfunnets egenskaper: «Erna Solberg ble statsminister fordi Norge gikk gjennom en høyrebølge».

Negativ adferd begrunnes på tilsvarende vis: «Anders kom for sent til jobb fordi han er lat» i stedet for «Anders kom for sent fordi bussen var forsinket».

Individualismens individfokus skaper vranglesing og nærtagenhet, såkalt krenkehysteri.

Handlinger som plager deg blir tolket som et bevisst valg fra den andres side, snarere enn som en systemfeil.

Selvsentrerte individforklaringer, «Per gikk aktivt inn for å såre meg», overstyrer samfunnsforklaringer – «Per glemte å ta oppvasken fordi han er en overarbeidet helsearbeider. Kanskje vi skal forbedre arbeidsforholdene i helsesektoren?».

Konkurranse framfor samarbeid er et annet viktig kjennetegn ved individualismen.

Konkurransefokuset kommer til uttrykk i form av konkurranse om status, arbeidsplasser, utdanningsplasser og andre knappe goder.

Konkurranse kan skape innovasjon og er nyttig i idretten. Baksiden av medaljen er at man utvikler et fiendtlig, tribalistisk menneskesyn.

Veien mellom å oppfatte noen som en midlertidig konkurrent eller som en fiende, er kort. Konkurranse får fram det verste i oss.

Individualismens konkurransefetisjering omgjør diskusjoner til en runde med Monopol, i stedet for et samarbeidsprosjekt.

Hvorfor høre etter og lære noe nytt når samfunnet oppfordrer til å «vinne» diskusjonen?

Hva er vitsen med å tolke i beste mening når kulturen fremstiller ydmykhet som en svakhet?

Individualismens krenkehysteri kan bli løst om vi gjenoppliver janteloven.

Slutt å tro at du er noe. Du er ikke så viktig og smart som du tror.

Ta en runde med deg selv før du beskylder «krenketyranniet» for å innskrenke ytringsfriheten. Tell til ti før du blir såret av treige busser, eller intetsigende blogginnlegg som dette.

Pust med magen og få hodet ut av eget rasshøl. Hva så om du møter på kritikk?

Etterord 25.04.22: Argumentasjonen min består av en logisk brist. Jeg hevder at krenkehysteriet ikke er noe nytt samtidig som det hevdes at individualismen skapte krenkehysteriet, altså at det er et moderne fenomen. Doik! Dumme meg.

En kan heller hevde at individualismen forsterker vår medfødte trang til å bli krenket. Evolusjonen skapte krenkefølelsen – en universell følelse som finnes i alle typer samfunn – mens individualismen forsterker den.

Reklame