Ansvarliggjøring fremmer krenkehysteri

Forrige innlegg handlet om at vestlig individualisme fremmer krenkehysteri. Individualismen er en viktig grunn til at folk flest går i krenkmodus, altså at de tyr til offerrollen og nærtagenhet.

Påstanden kan virke selvmotsigende med tanke på at individualismen dyrker ansvarliggjøring, og selvstendiggjøring, av individet.

Hvordan kan disse verdiene bidra til å gjøre deg til et hårsårt offer? Selvstendiggjøring og ansvarliggjøring burde vel være motsatsen til krenkehysteriets offermentalitet? Eller?

La meg derfor oppklare dette tosidige spørsmålet.

Ansvarliggjøring er et tveegget sverd

Individualismens kjerneverdi, personlig ansvar, er ikke en enten/eller-sak.

Ansvarliggjøring av seg selv kan i beste fall kurere lettkrenkeligheten. Såkalt krenkomani er ofte en konsekvens av at man lar omgivelsene få bestemme hva man skal føle.

Å sette grenser for hva man gidder å bli irritert på, kan derfor hjelpe på. Trenger du å definere deg selv ut fra hva andre mener? Kanskje du er mer enn de få kritiske kommentarene?

Lettkrenkeligheten er paradoksalt nok også en bivirkning av invidualismens ansvarliggjøring.

Individualismens ansvarfokus får deg til å tro at du er helten i fortellingen. Det er du og bare du som kan redde verden, min redningsmann.

Selvhjelpsbransjen, videospill og den terapeutiske kultur tvangsforer oss med budskap om at individet – unike deg – er viktigst av alt.

Du er verdens navle. Du er solen i solsystemet. Du er Moses som fraktet jødene gjennom ørkenen.

Individualismens propaganda kan i verste fall gi den enkelte et gudskompleks. Ulempen med individualismens gudskompleks, er at man blir ekstra hårsår.

Om du oppfatter deg selv som helten i eget liv, blir du ekstra vár på motgang, krenkelser, uflaks og kritikk.

For alt handler om deg, ikke sant?

Det andre problemet med individualismens heltekompleks, er at man kan få en sykelig trang til å uttale seg om temaer man ikke forstår.

Verden går tross alt under om du – Gud og Supermann i én og samme kropp – lar være å snakke.

Når du omsider møter på en kritisk kommentar for din lite gjennomtenkte mening, blir ditt sarte ego så knust at du konstruerer et fiendebilde.

Møtte jeg på kritikk?! Får jeg ikke lov til å si «neger»? Men jeg er jo helten i dette skuespillet. Nei vet du hva, her er det noen andre som har skylden!

Sluttresultatet er at ordskiftet flommer over av ikke-debatter og konspiratorisk offermentalitet.

Et eksempel er dem som klager over at man ikke kan snakke fritt fordi «alle» har blitt så krenka. Som Tonje Gjevjon og Subjekt-redaktør Danby Choi.

(Teksten fortsetter etter bildet)

Foto: Barry Deutsch


Denne undergruppen av krenkekåte har konstruert et offernarrativ rundt at de til tider møter på kritikk. De «sensurerte», som du hører om i alle medier, reduserer altså seg selv til et fåtalls kritiske kommentarer.

Om de «sensurerte» heller tok mer ansvar – og vurderte sitt bidrag til situasjonen – hadde vi vært foruten mange oppkonstruerte ytringsfrihetsdebatter.

Det mest tragiske med sensurhysteriet, er at de som faktisk blir kneblet sjeldent blir nevnt.

Eksempelvis miljøaktivister i Brasil, hvor Norsk Hydro forurenser drikkevannet.

Eller flyktninger på Trandum interneringsleir, som lever under inhumane forhold.

For de har blitt skrevet ut av den store fortellingen. Nei, de er bare kulisser i sagaen til den heltemodige skravleklassen, som aldri holder kjeft.

– Takk for i dag 🙂

PS: Nå skal jeg ta en lang pause fra å blogge om krenkehysteri, ytringsfrihet og individualisme. Jeg lover!











Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s