Transdebatten trenger mer berøringsangst

Transdebatten har fått mye omtale det siste året, både på denne bloggen samt på min Facebook-profil.

Mine meningsmotstandere vil nok hevde at omtalen har vært ensporet, og at jeg har hatt berøringsangst ovenfor transpersoner.

Hva med de negative sidene ved transaktivismen? Hva med spørsmålene i transdebatten som fagfolk er uenige om?

Jeg skal derfor prøve å være pittelitt balansert. Ja, ingen grupper er perfekte. Transkvinnen Natalie Wynn, som står bak YouTube-kanalen «Contrapoints», ble utsatt for en storm av netthets i 2019.

En høy andel av hetserne var amerikanske transaktivister. Hetserne mente at Wynn burde kanselleres fordi hun hadde hatt kontakt med Buck Angel, en kontroversiell stemme i det amerikanske transmiljøet.

Man finner med andre ord mobbing og kjipe holdninger i ethvert miljø, også blant enkelte transpersoner.

Og ja. Fagfolk har ikke kommet til enighet om enkelte aspekter ved transrettigheter, noe Folkeopplysningens episode om trans viser til.

Diskusjonen om hvorvidt transkvinner har en fysisk fordel i kvinneidrett, viser at det ikke alltid finnes noen klare svar.

Myten om at transkvinnen Lia Thomas dominerte i kvinneklassen, er usann ifølge Reuters faktasjekk. Ekspertene er samtidig uenige om transkvinner har flere fordeler eller ei.

Et studie antyder at transkvinner har større muskelmasse enn ciskvinner, selv etter at de har gjennomgått hormonbehandling.

Det samme studiet understreker at forskningen på transatleter er for mangelfull til at man kan trekke konklusjoner.

Sagt på en annen måte. Transaktivismen bør ikke være fritatt for kritiske spørsmål, og jeg tror at mange transpersoner vil si seg enig i dette.

Berøringsangst og berøringsbesettelse

Når det er sagt er ikke transdebatten kjent for fraværet av kritikk. Transpersoner blir ikke møtt med berøringsangst, silkehanser og ukritisk «politisk korrekthet», slik noen skal ha det til.

En kan til og med hevde at transdebatten trenger mer berøringsangst, for akkurat nå flommer den over av berøringsbesettelse.

Berøringsbesettelse viser til cismajoritetens trang til å kritisere transpersoner til enhver tid. Hovedproblemet med berøringsbesettelsen er at den er farget av at man ikke har lyttet til transpersoner.

Da risikerer man å konstruere debatter og problemstillinger som transpersoner ikke kjenner seg igjen i. Mer om dette senere.

Om berøringsangsten er en forsiktig gjest som nøler med å banke på, er berøringsbesettelsen frekkingen som buser inn uannonsert.

Berøringsbesettelsen i transdebatten

Berøringsbesettelsen i transdebatten kommer til uttrykk på flere måter. Transpersoner blir til tider omtalt som om de er en abstrakt filosofisk idé man kan ha ulike meninger om.

Noen eksempler på dette er uttrykk som «transdebatt» og «transideologi».

Medieomtalen av transpersoner har til tider et vedvarende problemfokus, og transpersoner må ta stilling til en rekke oppkonstruerte debatter.

Eksempelvis at de ønsker å prakke intimkirurgi på mindreårige.

Transpersoner møter stadig på svært urimelige beskyldninger. De anklages for alt fra å være farlige overgripere til å være imot ytringsfrihet.

Transkritikeren Christina Ellingsen påsto nå nylig at hun måtte i politiavhør fordi hun hadde snakket om biologisk kjønn.

En rekke norske og amerikanske medier gikk på limpinnen, og spredde Ellingsens fortelling. Den transfobe myten om at transpersoner vil innskrenke ytringsfriheten, ble forsterket.

Det viste seg at Ellingsen løy. Hun ble anmeldt for grov og langvarig netthets.

Transbefolkningen omtales til tider med det tilslørende uttrykket «transaktivist». Nøyaktig hvem er «transaktivistene»?

Siktes det til norske eller amerikanske aktivister? Hvem i så fall? Transpersoner og «transaktivister» er på ingen måte enige om alt.

Transkritikeres fremstilling av transpersoner består ofte av grove faktafeil og konspirasjonsteorier.

Et eksempel er denne kronikken i Nettavisen fra desember. Kronikken fikk i ettertid kritikk for all feilinfoen om transpersoner.

Kronikkforfatteren beskylder blant annet transaktivismen, og Fri, for å presse barn til å bli trans. Som om transpersoner gir blaffen i samtykke, etikk og barns sikkerhet.

Transkritikere tyr stadig til intensjonell feilkjønning, altså at de går aktivt inn for å omtale transpersoner med feil kjønn.

Denne uken påsto styremedlem i Foreldrenettverket, Peter Risholm, at Pride ekskluderer lesbiske som mener at hankjønn ikke kan være lesbiske.

Risholm siktet til Tonje Gjevjons meninger. Gjevjon – Norges sjefsTERF – har blant annet påstått at lesbiske transkvinner ikke er kvinner.

Som vi ser tydde Risholm (og Gjevjon) til atter en feilkjønning av lesbiske transkvinner. Gud så modig! 🙄

Et annet eksempel er all idiotforklaringen av transpersoner (se: cissplain). Transpersoner blir ofte beskyldt for å være faktafornektere, som ikke forstår grunnleggende naturfag.

Beskyldningen stemmer ikke. Transmann Aleksander Sørlie påpekte følgende under Debatten i januar: «Transbevegelsen argumenterer ikke mot biologien!«

Transbevegelsen stiller bare spørsmål ved om biologien alltid er et relevant diskrimineringsgrunnlag.

Alt dette kunne vært unngått om kritikerne hadde mer berøringsangst. Vi kunne vært foruten mange ikke-debatter hvis transkritikerne heller lyttet til hva transpersoner faktisk sier.

Happy Pride 🙂

PS: Dette innlegget har blitt endret etter publisering.

Reklame