Ærlighet er ikke alltid det samme som kritikk

En vanlig oppfatning om ærlighet er at det er ensbetydende med ufiltrert kritikk. Det å dele sine negative oppfatninger blir ofte assosiert med å være ærlig, genuin og kritisk tenkende.

Ærlige meg sier det «bare som det er», og kaller «en spade for en spade».

Synet mitt på religionskritikk pleide å være formet av denne forståelsen av ærlighet. Før var jeg en sinnaateist, en som var særdeles sint på religion (nå er jeg bare en ateist som er for sliten til å bry seg).

Jeg fortalte av og til troende at religion var roten til alt ondt. Blant annet fordi jeg var en tilhenger av spadeforenspade-teorien, ideen om at du er ærlig og sannferdig hvis du kritiserer.

Teorien viste seg å være problematisk.

Forskjellen på ærlighet og kritikk

Spadeforenspade-teorien har en del svakheter slik jeg ser det. Ærlighet er ikke alltid det samme som å dele kritikk, selv om de ofte henger sammen.

En ærlig og kritisk tenkende person bør også være kritisk til sine grunnleggende antakelser om virkeligheten, deriblant egne meninger.

Er mine kritiske meninger faktabaserte? Hvilke premisser består mitt kritiske virkelighetsbilde av, og er disse premissene sanne?

Ærlighet handler blant annet om å være ærlig om egne begrensninger.

La oss bruke min tidligere sinnaateisme som et eksempel. Sinnaateismen sto nokså stødig når det kom til faktagrunnlaget. Diverse religiøse forklaringer, som at Jesus gikk på vannet, stemmer ikke overens med vitenskapen.

Det finnes dokumentasjon på at noen religioner forårsaker problemer som religiøs motivert vold og grove menneskerettighetsbrudd (sjekk boken «The Better Angels of Our Nature» for en mer utfyllende forklaring).

Men sinnaateismens grunnleggende premiss – at all religion var roten til alt ondt – var derimot på villspor.

Religion er et høyst mangfoldig fenomen, og kan derfor ikke puttes i samme bås.

Buddhismen i Thailand er forskjellig fra Japans zenbuddhisme. Sjiamuslimer i Iran har andre oppfatninger enn Saudi-Arabias sunnimuslimer. Noen kristne er liberale eller radikale kommunister, mens andre er konservative.

Enkelte trosretninger oppfordrer til ikke-vold og politisk nøytralitet, og andre er involvert i politiske maktspill.

Religioner er dessuten en del av en kompleks blanding av historiske konflikter, politiske systemer, maktkamper, kultur, økonomiske forhold, med mer.

Et eksempel er konflikten i Nord-Irland mellom protestanter og katolikker. Selv om det kan være fristende å forklare konflikten med religion må vi ikke glemme at nasjonalisme, britisk imperialisme og klasseforskjellene mellom katolikker og protestanter, er en del av bildet.

Å gi religion all skylden for klodens sammensatte problemer, blir dermed fordummende.

Vær ærlig om motivene

En ærlig og kritisk tenkende person bør også utforske motivene bak kritikken. Ærlighet handler til dels om å være ærlig med seg selv. Hva ønsker du å oppnå med å dele kritikken, sånn egentlig egentlig?

Vitenskap, faktasjekking og kritikk er verktøy som kan brukes til så mangt. Kritikken kan bringe oss nærmere sannheten, men den kan også brukes til selvsabotering og brobrenning.

Sinnaateister har ulike motiver for å kritisere religion. Mange har et genuint ønske om å forbedre verden gjennom å fremme kritisk tenkning og sekularisme.

Noen er for eksempel kritiske til verdensreligionenes syn på likestilling, abort og skeives rettigheter. Enkelte har innsett hvor kvelende overtro er fordi de vokste opp i et strengt kristent hjem, eller en religiøs sekt.

I mitt tilfelle hadde jeg skitne hensikter. Sinnaateismen var et utløp for min bitterhet, og ble brukt til å kompensere for mine mindreverdskomplekser.

Jeg pleide å være venn med en kristen dame, og vi diskuterte religion innimellom.

Under diskusjonene lirte jeg fra meg fraser som «religion er et opium for folket».

Vi måtte etterhvert bryte vennskapet. Det var flere grunner til at vennskapet gikk i oppløsning, men noe av årsaken var at jeg var mest opptatt av å ha rett.

Skråsikre meg var så opptatt av å ha rett at det gikk på bekostning av mine sosiale antenner og min (eks)venninnes behov.

Kristendommen var ikke bare et diskusjonsspørsmål for min tidligere venninne. For henne var den også en en kilde til trygghet.

Da hun drøftet troen sin ønsket hun ikke bare kritikk. Hun ønsket i tillegg forståelse for hennes bakgrunn og vansker.

Men dette ble ikke fanget opp fordi jeg var mest opptatt av å høre min egen stemme.

Jeg (mis)brukte altså sinnaateismen til å fremheve meg selv. Behovet for selvhevdelse handlet til dels om at jeg anså meg selv som et mislykket offer.

Livet hadde ikke gått som forventet og nå trengte jeg en måte å bekjempe misnøyen på. Løsningen ble sinnaateistisk religionskritikk.

Hvis jeg hadde vært hakket ærligere med meg selv ville jeg innsett dette. I stedet flyktet jeg fra misnøyen ved å ta på meg rollen som kritikeren.

Alt dette skjedde for flere år siden, og jeg har forhåpentligvis blitt mindre bitter siden da, men holdningen til kritikk har forandret seg.

Religionskritikk, sinnaateisme og kritikk generelt er ofte helt legitimt. Ikke alle kritikere bruker kritikken som en virkelighetsflukt. Av og til er ærlighet og kritikk to sider av samme sak.

Vi bør likevel være forsiktig med å forveksle ærlighet med kritikk, for de henger ikke alltid sammen. Enkelte ganger bør man være ærlig om hvorfor man kjenner på en trang til å kritisere.

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s