Dato: 04-09-20
I samme rom, på hver vår planet, holder vi hver vår monolog om det som skulle falle oss inn.
Sammen, men alene.
En skjør hengebro henger mellom oss, over vollgraven mellom din og min festning.
Hva som bygget festningene kan være det samme.
Var det årene som gikk mellom sist vi møttes?
Eller var forestillingen om at vi pleide å være som ett bare en fortelling vi diktet opp for å holde varmen i ensomhetens vinter?
Nå sitter vi her og tvangsprater.
Men ellers går det fint. Joda, neida, fint med litt sol da. Jøss, jeg må komme meg av gårde jeg.
Atter en planke faller av den knirkende hengebroen. Ned i vannet.
Farvel.
forjaevligseringsmaskineriet.wordpress.com 