Januarkulden 2021 var som en muggen betongkjeller i et fryselager uten vinduer.
Bare meg og tankene, også pc-skjermen da så klart.
Bunnen i en bunnløs brønn.
Din ubrukelige dritt. Når skal dette ende?
En mann, som lignet på julenissen, dukket plutselig opp og sa: «Det eneste som er sikkert er at ingenting er sikkert».
Murveggene begynte å smuldre, litt om litt, bit for bit, muggsopp for muggsopp.
Inn kom solen og et malplassert danseband. «Vil du høre en vits?» sa vokalisten.
«Hvor mange psykologer trenger du for å skru en lyspære? Én, men pæren må være motivert».
For håpet er en pappavits. Den gir seg aldri til tross for hvor mye du sukker. Den er klein og ofte usammenhengende, men også gøyal om du legger godviljen til.
Koronatiden kommer, koronatiden går. Snart er det høst, men nå er det vår.
forjaevligseringsmaskineriet.wordpress.com 