Er det greit å påpeke at noen er HVIT, HETEROFIL GUBBE?

Uttrykket «hvite menn som pusher 50» ble en del av dagligtalen i 2015 takket være Karpe Diem.

Frasen har blitt en populær maktanalyse siden den gang. Verden styres visstnok av hvite, heterofile cis-menn med gråe hår, og masse cash.

Hvite gubber som kritiserer likestilling, antirasisme og identitetspolitikk får stadig høre at de er hvite, privilegerte heteromenn.

De møter til tider på påstander som «du vet ikke hva du snakker om fordi du er hvit, heterofil gubbe (evt: cis-mann)!».

Jeg ble utsatt for en tilsvarende taktikk under en Facebook-debatt, hvor jeg forsvarte transkvinners rett til å bruke kvinnegarderoben.

Motparten, som var en kvinnelig feminist, sa: «Åh, jeg er så lei av at dere MENN skal bestemme hva kvinner skal tåle!».

Jeg har derfor fått et ambivalent forhold til identitetspolitikkens fokus på gruppeidentitet, altså nasjonalitet, hudfarge, alder, kjønn, legning og lignende.

Kan vi ikke heller fokusere på argumentene, i stedet for identiteten til personen som ytrer seg?!

Identitetspolitikk er for øvrig et samlebegrep for marginaliserte gruppers politiske aktivisme. Begrepet assosieres ofte med urfolks rettighetskamper, feminisme, antirasisme og LHBT-politikk.

Dagens innlegg skal drøfte følgende spørsmål: Er det greit å poengtere at motparten er hvit, heterofil gubbe når man diskuterer likestilling? Er kritikken av identitetspolitikk treffende?


Motargumentene

La oss begynne med motargumentene. Hvorfor kan «hvite, heterofile cis-gubbe»-argumentet slå feil?

Påstanden kan tolkes som et personangrep. Resonnementet kan også betraktes som en hersketeknikk (contex is key).

Hvem som uttaler seg er som regel irrelevant. Ordtaket «selv en blind høne kan plukke frø», er et viktig prinsipp. Uttrykket sikter til at alle kan ha rett uavhengig av hvem de er.

Om en MANN hevder at #metoo til tider førte til heksejakt mot uskyldige, må kritikken angripe argumentet, ikke vedkommendes kjønn. Er påstanden sann?

Hvite gubber, og andre, pleier å klandre identitetspolitikk for at debatten fokuserer for mye på identitet.

Den identitetspolitiske argumentasjonsstilen kan bli splittende, ifølge diverse kritikere. Perspektivet legger for stor vekt på at ulike grupper sliter med å forstå hverandre på grunn av sin gruppeidentitet.

Menn skjønner seg ikke på kvinner, eldre forstår ikke ungdommen, hvite vil aldri få en komplett forståelse av hvordan det er å være melaninrik, også videre.

Identitetspolitikken utfordrer dermed idealet om å ha et universelt fellesskap, som alle kan relatere til uavhengig av bakgrunn.

Andre mener at identitetspolitikken blir for generaliserende. Man kan ikke forklare alt med en person ved å vise til deres gruppeidentitet. Hvert individ er en unik sammensetning av ulike identitetsmarkører.

Individet er den enestene minoriteten, som enkelte liberalister pleier å si.

En annen innvending er at identitetspolitikk blir nevnt overalt. Herrejesus, hvorfor i all verden må 7-11 ha regnbuekopper?! Og hvorfor måtte Gillette kritisere maskulinitet i én av sine reklamer?

Har homsene og feministene blitt for mektige?

Enkelte hevder at identitetspolitisk antirasisme er rasistisk fordi hudfarge står sentralt i antirasistisk retorikk.

Kritikerne har rett i at debatten til tider blir for generaliserende og gruppeorientert. Å fokusere på individers konkrete enkeltytringer, er mest fruktbart. Her har jeg litt å jobbe med.

Og vi bør ikke bli for opphengt i forskjeller.

Innerst inne har vi mest til felles. Alle – eldre, yngre, heterofile, skeive, kvinner, menn, hvite, brune – drømmer om en bedre fremtid. Alle kjenner på oppturer og nedturer. Alle blir misforstått innimellom.

Selv hvite, heterofile, gubbete Høyre-politikere kjemper mot indre demoner.


Kritikken av identitetspolitikk er fryktbasert

Kritikken bommer på en del områder når det er sagt. Det er viktig å skille mellom identitetspolitikk, og argumentasjonsteknikkene som blir anvendt i debatten om identitetspolitikk.

Identitetspolitikk er en helt legitim form for politisk aktivisme, som forsøker å styrke rettighetene til kvinner og diverse utsatte grupper.

Ja, enkelte tilhengere av identitetspolitikk tyr til generaliserende sammensausinger. Men sistnevnte er en universell tankefeil, og du finner minst like mye gruppetenkning i andre politiske fora.

Identitetspolitikk er ikke årsaken til at sammensausing er et problem. Feminisme, antirasisme, urfolkskampen og LHBT-politikk oppsto nettopp fordi generalisering er en landeplage.

Kvinnene ble redusert til husmødre og fødemaskiner. Melaninrike og urfolk ble redusert til rasistiske stereotypier. LHBT-personer ble redusert til hva de gjorde på soverommet (Alt dette pågår fremdeles!).

Vi må også skille mellom identitetspolitikk, og kommersialiseringen av identitetspolitikk. Gillette-reklamen, som kritiserte maskulinitetsidealer, var ikke et eksempel på at feminister har blitt for mektige.

Reklamen var et bevisst forsøk på å skaffe seg medieoppmerksomhet, slik YouTube-videoen «Woke Brands» viser til.

Gillette og andre selskaper får pes når de prøver seg på krampaktig «politisk korrekthet». Debatten som oppstår i etterkant gir selskapet ekstra PR.

Gillette fikk mye gratisreklame da sinte gamle menn kritiserte reklamen i media, og på sosiale medier.

Husk: All PR er god PR! Mark Zuckerberg, YouTube, mediehusene og handelstanden tjener fett på at du irriterer deg over «altomfattende» identitetspolitikk på Facebook.

Feminisme – og annen identitetspolitikk – er fortsatt et provoserende tema for mange. Provokasjonen bekrefter at identitetspolitikk ikke har blitt et allmektig, stuerent perspektiv. Makt er som regel udiskutabelt og usynlig.

Påstanden om at det er en motsetning mellom å bevare en felles forståelse, og å støtte identitetspolitiske kampsaker, er basert på frykt.

Kritikken konstruerer en konflikt mellom å anerkjenne gruppeforskjeller på den ene siden, og å vedlikeholde fellesskapet på den andre.

Foreløpig har jeg bare vært borti feminister, antirasister og LHBT-aktivister, som er balanserte og harmoniorienterte. De færreste forventer at hvite, heterofile menn skal forstå dem fullt ut.

«Sånne som oss» ønsker å bevare fellesskapet, og vi støtter universelle kampsaker som angår oss alle. Eksempelvis klimakampen eller global fattigdomsbekjempelse.

Jeg og mine likesinnede klarer å se individets egenart. Vi kan skille mellom individ og gruppe, mellom Ali og Khurram, mellom Kjell-Tore på 52 og Kåre Hengepung på 48.

Alle grupper består av et lite mindretall av idioter og usaklige kritikere. Du kan sikkert finne eksempler på YouTube på at noen transpersoner, antirasister og feminister mangler folkeskikk.

Men det er slurvete å gjøre disse individene til representanter for all identitetspolitikk. Husk å se den enkelte 😉

Argumentet om at antirasismen dyrker raseforskjeller henger ikke på grep.

Antirasister flest mener at rase og etnisitet er sosiale konstruksjoner. Hudfarge er ikke en konstruksjon, men samfunnets kategorisering av hudfarge er menneskeskapt.

«Identitetspolitikerne» erkjenner altså at rasebegrepet er en menneskeskapt konstruksjon, som kan endres. Dette er det motsatte av å fetisjere hudfarge!


Det personlige er politisk

Hvorfor er det greit å poengtere at motparten er hvit, heterofil gubbe når man diskuterer forskjellsbehandling?

Det personlige og bagatellmessige – som alder, hudfarge og legning – er politisk.

Verden burde ikke være sånn, men den ER sånn. Identitet og makt er to sider av samme sak. Dagens identitetspolitikk er en reaksjon på identitetspolitikken til fortidens hvite, heterofile menn.

Et sentralt premiss i nyliberal ideologi er at det er et klart skille mellom politikk og privatlivet, mellom politisk argument og personen som fremmer argumentet.

Å skille mellom sak og person er stort sett viktig, men skillet stemmer ikke alltid med realitetene.

Vi befinner oss i en historisk kontekst der ulike grupper har ulike maktprivilegier.

Den nyliberale kritikken av identitetspolitikk er beslektet med kapitalistenes kritikk av arbeiderbevegelsen.

1800-tallets kapitalister forsvarte datidens arbeidsforhold med at arbeid var et individuelt valg. Vi var alle likeverdige individer som kunne velge arbeid etter eget godtbefinnende. Hvorfor bruke tid på fagforeninger når man bare kunne bytte jobb?

Problemet med kapitalistenes høyst individualistiske forståelse, er at den ikke tar høyde for klasse, økonomisk kontekst og maktforskjeller. Enkelte individer – kapitalister – har mer makt over arbeidsforholdet enn andre, arbeiderne.

Identitetspolitikkens kritikere er som kapitalistene i den forstand at de overser maktstrukturer(1).

De tar ikke alltid hensyn til sammenhengen mellom identitet, kontekst og mening. Samfunnet fremstilles som et blankt ark hvor individer og gruppekonstellasjoner er like mektige.

Se for deg at du skal diskutere økonomisk ulikhet og skattepolitikk med en milliardær.

Du påpeker at milliardærens ønske om å redusere formueskatten, er farget av hans klassebakgrunn. Milliardæren svarer med å si: «PERSONANGREP! Lytt til argumentene mine!».

Når du viser til forskning på sammenhengen mellom inntekt og livskvalitet, kommer han med dette argumentet: «Hvorfor må du være så opphengt i penger? Jeg ser bare individer, ikke deres sosioøkonomiske status».

Som vi ser er milliardærens argumenter på villspor. Den enkeltes privatøkonomi er et relevant tema under en diskusjon om økonomisk makt.

Ikke fordi inntekt er det eneste som definerer et menneske, men fordi pengemakt og individuelle muligheter er to sider av samme sak.

Det er på samme vis viktig å diskutere gruppeforskjeller under en diskusjon om diskriminering.

Mange konservative og liberalere tyr til den samme avsporingen som milliardæren når det kommer til identitetspolitikk.

I stedet for å anerkjenne maktforskjellene, tyr de til argumenter som: «Hvorfor må vi være så opphengt i identitet?! Jeg ser bare enkeltmennesker, ikke kjønn, legning og hudfarge!».

Hvite, heterofile gubbemenn er identitetens svar på milliardærer. De har i mange tilfeller mer makt enn andre grupper på grunn av villet politikk.

Dette betyr ikke at hvite, heterofile gubber – eller milliardærer – aldri møter på motgang.

Det betyr bare at hvite, heterofile gubber ikke møter på de samme hindringene i dagliglivet som yngre, kvinner og minoriteter.

Dagens yngre – milliennials – må håndtere et langt tøffere boligmarked enn generasjonene som ble født i etterkrigstiden.

Det forskes mer på mannlige sykdommer enn på kvinnelige sykdommer.

Den hvite majoriteten blir ikke fremstilt som en trussel mot ytringsfriheten, slik muslimer og antirasister blir.

Heterofile trenger ikke å uroe seg for om de vil bli slått ned, dersom de kysser kjæresten på gaten. De møter ikke på hets, trakassering og trusler i like stor grad som LHBT-personer.

Cis-personer må ikke bekymre seg for at kjønnsorganene deres kan bli et nasjonalt diskusjonstema.

Et menneske er selvsagt mye mer enn kjønn, legning, hudfarge og gruppetilhørighet. Disse identitetsmarkørene er ikke alltid relevante.

Men dine personlige egenskaper blir et aktuelt diskusjonstema, om diskusjonen dreier seg om maktforskjeller knyttet til dine medfødte egenskaper.

Det er legitimt å påpeke at mannlige abortmotstandere har et mannlig perspektiv på saken.

At hvite innvandringskritikere har et majoritetsperspektiv, er en rimelig påstand.

Og det er greit å hevde at heterofile cis-personer bør være forsiktig med å kritisere Pride, deriblant fordi de kan ha et heteronormativt og cis-normativt syn på tematikken.

De hvite heteromennene har selvsagt rett til å kritisere hva som helst, men de må leve med at deres personlige identitet blir et tema innimellom.


Se deg selv i speilet, gubbe

«Hvite, heterofile menn»-argumentet har aldri vært ment som en presis, objektiv analyse av gruppen. Frasen er bare en halvironisk oppfordring til å se seg selv i speilet.

Om du – den hvite, heterofile mannen – blir krenket av at du blir satt i bås, har du fått en prøvesmak på hverdagen til mange kvinner og minoriteter.

Noen hvite sutregubber sauser sammen «kvinnfolk», «muslimer», «svartinger» og «transaktivister». Enkelte kommenterer deres utseende, kjønnsorganer, seksualliv og argumentasjonsstil, snarere enn deres faktiske argumenter.

Gubbene blir samtidig utrolig hårsår om du bruker den samme logikken mot dem.

Enkelte hvite, heterofile menn har en unik evne til å bagatellisere diskriminering, samtidig som de fremstiller seg selv som en forfulgt minoritetsgruppe.

Urovekkende mange gubber har en trang til å kuppe likestillingsdebatter, for så å få diskusjonen til å handle om deres ytringsfrihet.

PS: Innlegg som dette krever mange arbeidstimer, opptil 20 timer per uke. Jeg hater å måtte tigge, men gi gjerne en slant om du har lyst og råd. Da holder du bloggingen i live.


FOTNOTER:
1) Argumentet om at det er en parallell mellom kapitalismens kritikk av arbeiderbevegelsen, og kritikken av identitetspolitikk, er inspirert av kronikken til Tarjei Ellingsen Røsvoll. Teksten anbefales for øvrig på det sterkeste!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s