Faktasjekk: Er polarisering et reelt samfunnsproblem?

Polariseringsbegrepet har tilsynelatende blitt forklaringen på alt. Hvis du ønsker å si noe vagt om samtidens utfordringer, er det bare å ty til p-ordet.

Hvorfor vant Trump valget i 2016? Polarisering!

Hvorfor kan innvandringsdebatten bli så uforsonlig? Polarisering!

Hvorfor ble mamma og pappa skilt? Polarisering!

Ikke heng deg opp i om polarisering faktisk er et problem. Drit i forskjellene mellom Norge og USA. Glem utfyllende forklaringer som beskriver hvordan polariseringen oppsto.

Om du bare sier «polarisering» ofte nok, vil du framstå som en balansert filosof med et glødende engasjement for verdensfred. Åh, du er like dyp som Stillehavet, kjære tåkefyrste

Fra spøk til alvor. Det er forståelig at mange tror at ordskiftet har blitt for polarisert.

Situasjonen i USA, hvor Trump-tilhengere snakker om å starte borgerkrig, er skremmende. Medias fokus på krig og konflikt, kan bli overveldende.

Tompratet om polarisering bør likevel utfordres. Trenger vi å uroe oss for polarisering her i Norge, eller er bekymringen importert fra USA?

Og hvis det skulle vise seg at polariseringen er i vekst. Nøyaktig hvorfor blir et samfunn mer polarisert?

Sist, men ikke minst, er polarisering en tilslørende merkelapp for mer håndfaste samfunnsproblemer?

For å få svar på disse spørsmålene har jeg lest meg opp på hva forskningen sier. Faktasjekken er verken komplett eller nøytral, men den slår tåkefyrstenes synsing.

La oss se nærmere på saken.

Forskning på polarisering

Polarisering har ulike betydninger innen samfunnsvitenskapen. Ordet kan vise til en fremvekst i autoritær populisme, som vil si at flere ettertrakter sterke ledere og utvikler negative holdninger til minoritetsgrupper.

Polarisering kan i tillegg bety økende mistillit til institusjoner og politikere.

«Folk flest» er nok mest kjent med den tredje betydningen: Økende avstand mellom partiene, og større uenighet om enkeltsaker.

Bildet ser lovende ut når det kommer til økningen i autoritær populisme. En velgerundersøkelse viser at autoritære og minoritetsfiendtlige holdninger, har lav oppslutning her til lands.

Undersøkelsen målte riktignok graden av minoritetsfiendtlighet ved å spørre om holdninger til jøder. Om dette er den beste målemetoden, kan diskuteres.

Hva med den andre betydningen, økende mistillit til institusjoner og politikere? Også her ser det ut til å gå bra.

Ifølge valgforskningsprogrammet har det store flertallet av befolkningen høy tillit til mediene, valgsystemet og politikerne.

Forskningen er tvetydig når det gjelder den tredje betydningen: økende uenighet og avstand mellom partiene.

NRKs analytiker, Iacob Christian Prebensen, forsket på nordmenn sitt forhold til polarisering i 2018.

Prebensen utførte en meningsmåling for perioden 2007-2017 som kartla graden av uenighet om tre av de mest omdiskuterte sakene i norsk politikk – beskatning, innvandring og bistand.

Meningsmålingen påpeker at uenigheten har forblitt den samme fra 2007 til 2017. Det var altså ikke en økning i uenighet i løpet av dette tiåret. Meningsmålingens deltakere ble til og med mer enige om enkelte temaer, deriblant beskatning.

Et annet interessant funn er at ytterpartiene – Rødt og Frp – ikke fikk særlig større oppslutning under stortingsvalgene i 2013 og 2017. Velgerne holdt seg stort sett til sentrumvenstre/sentrumhøyre.

Norges befolkning ble med andre ord ikke mer polarisert som i uenig, ifølge Prebensens analyse. Venstre- og høyresiden ble ikke mer venstrevridd/høyrevridd.

Polariserende uenighet kan for øvrig være positivt i noen tilfeller. Valgforsker Johannes Berg mener at polarisering kan styrke demokratiet, så lenge uenigheten ikke blir så stor at partene slutter å samarbeide.

Velgerne har lettere for å engasjere seg i politikk om de partipolitiske forskjellene blir synligere. Økt uenighet kan også bidra til at velgerne skaper nye partier og protestbevegelser.

Sagt på en annen måte. En moderat dose med polarisering – som i mer uenighet – kan i beste fall gjøre befolkningen mer politisk aktiv.

Klimapolarisering, som i kompromissløs miljøaktivisme, er i tillegg en mulig løsning på klimakrisen.

Affektiv polarisering

Selv om mye tyder på at polarisering er et ubetydelig problem i Norge, bør vi likevel være på vakt. Enkelte polariseringsvarianter er problematiske.

Medieviter Erik Knudsen påpeker at vi bør være obs på den affektive polariseringen. Forenklet sagt, affektiv polarisering vil si at velgerne blir fiendtlige til velgere fra andre partier.

I stedet for å mislike politikken til et bestemt parti, begynner de å mislike partiets velgere. Skillet mellom velger og parti, mellom sak og person, går dermed i oppløsning.

Det er ingen tvil om at den affektive polariseringen er en uting. Spørsmålet er om nordmenn trenger å bekymre seg for den slags.

Knudsen har forsket på dette og studiet hans antyder at affektiv polarisering finnes blant norske velgere. Både på høyre- og venstresiden.

Han understreker samtidig at studiet er for mangelfullt til at man kan konkludere med at fiendtlighet har blitt et problem. Mer forskning trengs.

Den affektive polariseringen er derimot svært utbredt i USA. Flere og flere amerikanere oppgir at de misliker velgere fra motsatt parti, altså det republikanske/demokratiske partiet.

Landets topartisystem og valgordningen har bidratt til den økende fiendtligheten, ifølge Knudsen.

Mens et parlamentarisk flerpartisystem oppfordrer til tverrpolitisk samarbeid, bidrar det amerikanske systemet til at politikken blir en konkurransesport.

Under kongress- og presidentvalg fordeles ikke stemmene proporsjonalt, som de gjør ved norske valg. Partiet som får flertallet av stemmene får også alle mandatene.

Partiene må derfor krige om å få flertallet av velgerne på sin side, slik at de unngår å miste all sin innflytelse. Dette kan forsterke forakten mellom demokrater og republikanere.

Polariseringens årsaker

Men USAs politiske system forklarer ikke alt. Polariseringen i USA, og resten av verden, skyldes flere forhold:

1) Mistillit og korrupsjon: Polarisering kan som sagt komme til uttrykk i form av økende mistillit til institusjoner og politikere.

Amerikaneres tillit til myndighetene er på sitt laveste noensinne, ifølge Pew Research Center. Store deler av arbeider- og middelklassen mener at myndighetene gjør for lite for lavtlønnede.

Mistilliten er til dels berettiget. Den relativt høye korrupsjonen i USA er mest sannsynlig med på å forsterke mistilliten og polariseringen. USA befinner seg på tjuesyvende plass på Transparencys globale korrupsjonsindeks, og er dermed blant de mest korrupte landene i Vesten.

2) Sosiale medier og trollfabrikker: Det er en kjent sak at sosiale medier har vært en pådriver for polariseringen. Et norsk studie viser at algoritmene på sosiale medier påvirker vår politiske adferd på negativt vis.

Algoritmene bidrar blant annet til å skape ekkokamre og skru opp politikerforakten. De skaper også en «lik og del»-mentalitet hvor sammensatte politiske spørsmål blir redusert til en enten/eller-sak.

Noe av polariseringen på sosiale medier skyldes russiske desinformasjonskampanjer. Den russiske stat jobber målrettet for å spre desinformasjon via Facebook og Twitter. Formålet er å splitte Vestens befolkning.

Desinformasjonsspredningen skjer via trollfabrikker, hvor statsansatte nettroll sprer falske nyheter og fyrer opp diskusjoner i kommentarfelt.

3) Endringer i arbeidslivet: Globalisering, og endringer i arbeidslivet, er noen av de viktigste årsakene til at vestlige samfunn polariseres, ifølge sosiolog Erling Barth.

Lavtlønnede jobber flyttes til utlandet, eller blir erstattet med roboter, som gir økt arbeidsledighet. Den økende arbeidsledigheten forstørrer konfliktnivået mellom samfunnsklassene.

Barth hevder at polarisering ikke har blitt utbredt i Norge fordi vi har et gjennomregulert arbeidsliv, og en velferdsstat som reduserer sosiale forskjeller.

4) Høyrepopulismen: Høyrepopulister i både Norge og USA, har bidratt til å polarisere i negativ forstand.

Det vil si, de har bidratt til økt fiendtlighet mellom partiene, og de har gjort minoritetsgrupper til syndebukker for samfunnsproblemer.

Enkelte har skapt mistillit til sentrale institusjoner i form av å spre desinformasjon om vaksiner, meningsmotstandere, media og akademia.

Et soleklart eksempel er Donald Trump og hans uttalelser om Qanon, innvandrere og «fake news».

Noen eksempler fra norsk politikk er Siv Jensens uttalelser om snikislamisering, og Sylvi Listhaugs omdiskuterte Facebook-innlegg fra 2018 hvor Ap ble beskyldt for å støtte terrorister.

Whataboutism-mafiaen vil sikkert hevde at kritikken av høyrepopulismen er polariserende og unyansert. Fei for din egen dør, Jarle!

Joda, usaklighet finnes i alle leirer, og vi bør alle strebe mot å bli så nyansert som mulig.

Men det er en vesensforskjell på å være unyansert, og på å spre rasisme, desinformasjon og autoritære konspirasjonsteorier, slik populistene har gjort.

Venstrevridde spissformuleringer er ikke i samme liga som Trump-velgernes ønske om å starte borgerkrig.

Kritikk av Frp-lederes uttalelser kan ikke sammenlignes med deres forsøk på å legitimere konspirasjonsteoriene til ytre høyre.

5) Nyliberalisme og nedskjæringer i velferdsstaten: Høyrepopulisme og polarisering henger som nevnt sammen. At populismen har fått gjennomslag i USA, kan til dels forklares med landets mangel på en sterk velferdsstat.

Ifølge økonomiprofessor Evgenia Passari er det en kobling mellom populisme og økonomiske forhold.

Faktorer som økonomiske nedgangstider, nedskjæring av velferdsordninger, økende forskjeller, liberalisering av økonomien (med mer), skaper vekstforholdene for populisme.

Sagt på en annen måte. Nyliberalismens kjerneprinsipper – nedskjæring av offentlig sektor og deregulering av økonomien – legger til rette for at populismen får oppslutning.

Et regulert arbeidsliv, en raus velferdsstat og fagforeninger beskytter oss mot samfunnsforholdene som skaper den polariserende populismen.

Polariseringstompratet

Som vi ser er polarisering et omfattende og tvetydig fenomen. Ordet kan ha en positiv eller negativ betydning, alt etter hvordan man definerer det.

Faktasjekken min viser at Norge ikke blir mer polarisert i negativ forstand. De negative formene for polarisering – økt fiendtlighet, økt populisme og økt mistillit – ser ut til å være mest utbredt i liberalistiske land med høy korrupsjon, store klasseforskjeller, lite offentlig velferd og et deregulert arbeidsliv.

Hovedproblemet med polariseringstompratet, er at den tåkelegger. De konkrete årsakene til at polariseringen øker blir sjeldent nevnt.

Ifølge sentrumsliberale tåkefyrster handler polariseringen simpelthen om mangel på toleranse. Vi må bare jobbe med holdningene våre, og bli flinkere til å tolerere meninger vi ikke liker.

Polariseringen vil avta om alle passer på tonen i debatten. Kombayah! ❤

Denne ønsketenkningen overvurderer hvor stor betydning samfunnsdebatten har, og er ansvarsfraskrivelse i en tolerant innpakning. De negative formene for polarisering skyldes villet sentrum- og høyrepolitikk, i tillegg til Putins trollfabrikker.

Nyliberalismens nedskjæring av velferddsstaten, frihandelsavtaler, dereguleringen av arbeidslivet og manglende regulering av sosiale medier, skapte grunnlaget for dagens situasjon.

La oss heller diskutere den spesifikke politikken som fremkalte polariseringen og populismen. I stedet for å bekymre oss for polarisering, burde vi uroe oss for nyliberalisme og høyrepopulisme.

– Da var jeg ferdigsnakket. Takk for i dag ❤

Oppdatering 26.08.22: Dette innlegget har blitt endret i etterkant av publisering. Og til de som skulle lure. Fra og med i dag skal jeg ta en lang ferie fra blogging. Bloggen vil derfor ikke være aktiv på en god stund.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s